Det er rart at noe man har tenkt så mye på, så lenge, plutselig skal skje. Vi forlovet oss 29 juni ifjor, men det føles egentlig som om det var igår...
Jeg prøver å forestille meg hvordan dagen blir, og hva som virkelig skal skje, men det er utrolig vanskelig. Det har vært en så stor drøm så lenge, så alt blir egentlig ganske uvirkelig! Jeg prøver å forberede meg og kjenne etter på alle følelser jeg kjenner nå denne tiden før, slik at jeg virkelig får med med det som skal skje. Det er et helt nytt kapittel i livet, og det er veldig spennende.
Kjolen er i boks, antrekket til Endre er i boks, mat, lokale, Mizpa/kirken er i boks. Men om ting går skeis, så gjør det ingenting. Det kan regne så mye det vil, maten kan bli fæl (ikke at vi håper på det... ;) og jeg kan komme rullende frem til alters. Men det har ingenting å si.. For jeg skal få si JA til min aller beste venn og love ovenfor han, familie, venner og Gud at jeg alltid skal stå ved hans side! Det blir det største øyeblikket i mitt liv.
1.kor 13
"Så blir de stående disse tre
Tro, håp og kjærlighet
Men størst blant dem
er kjærligheten".
Så ble det litt kliss på denne bloggen også. Men sånn blir det bare av og til ;)
-Lene
